Derfor må vi lese mot sør

Litteratur skal være frigjørende, men når vestlige tekster alltid settes som standarden, begrenses denne friheten. En kanon som utelater migrantkvinner,afrokvinner, urfolk og transkvinner, kan aldri representere reell frigjøring. Som Angela Davis påpekte i Kvinner, rase og klasse, må vi forstå hvordan undertrykkelse henger sammen. Derfor er en feminisme som ikke inkluderer alle, ingen frihetskamp.

Uten et interseksjonelt blikk risikerer vestlig feminisme å havne på en moralistisk pidestall der man ubevisst inntar en «frelserrolle». Dette kan føretil en antagelse om at vi – «de andre» – ikke verdsetter demokratiet, bare fordi vi insisterer på at kvinnekampen må sees gjennom linsen til både økologi, antirasisme og antikolonialisme. Men selvsagt er vi for demokrati. Forskjellen ligger i at vi krever et demokrati som faktisk leverer frihet og verdighet for alle.

En feminisme som ser forbi disse sammenhengene, ender ofte opp som en «myk feminisme» som er mer opptatt av å korrigere enn å transformere. Vi trenger ikke å bli reddet eller skoleflinke etter vestlig standard. Vi trenger solidaritet som anerkjenner våre egne kamper og vår egen verdighet.

For Alvares blir en feminisme som er for komfortabel, og som ikke utfordrer maktstrukturer på tvers av disse linjene, fattig i sitt prosjekt og politisk lite handlekraftig. Det hjelper ikke at noen få på toppen får det bedre, hvis vi ikke skaper reell endring for dem som bærer flere former for sårbarhet samtidig, og som historisk har blitt holdt utenfor.

Å avkolonisere tankene er ikke bare en teori, men en krevende prosess som ofte er ubehagelig fordi veien aldri er rett frem. Litteraturen fungerer her som et mektig verktøy for å bryte mønstre og forstå at vi trenger hverandre. Å lese stemmer fra det globale sør er derfor mer enn en hobby, det er et bevisstvalg om å flytte sentrum.

Det finnes en enorm rikdom av litteratur der ute, selv om den ikke alltid løftes frem i bokhandlernes vinduer. Mye av det som blir publisert styres av kommersielle krefter og et vestlig blikk på hva som "selger". Men litteraturen fra sør finnes, og den er kraftfull. Vi bør aktivt oppsøke de små forlagene og de stemmene som bryter gjennom lydmuren på tross av strukturelle barrierer.

Vi ønsker å løfte frem forfattere som snakker fra disse vinklene på mesterlig vis, med en narrativ som er både rik, fantasifull, kompleks og samtidig tilgjengelig. Det gjelder giganter som Chimamanda Ngozi Adichie fra Nigeria, Isabel Allende fra Chile og Gioconda Belli fra Nicaragua. Men listen stopper ikke der. Stemmer som zimbabwiske Tsitsi Dangarembga er essensielle for å forstå samspillet mellom rase, klasse og kjønn.

For å utvide horisonten, bør man også se til forfattere som egyptiske Nawal El Saadawi, som skrev banebrytende om kvinner i den arabiske verden, eller Jamaica Kincaid, hvis bøker om mor-datter-forhold og kolonialisme skjærer inn til beinet. Også fransk-rwandiske Scholastique Mukasonga gir oss unike perspektiver på historie og minne. Felles for disse forfatterne er at de blander det politiske med det dypt intime, ofte med en rå ærlighet rundt kropp og seksualitet.

Å lese disse verkene blir en form for erkjennelse. Når vi leser litteratur som utfordrer våre egne fordommer, enten det gjelder rasisme eller internaliserte kjønnsroller, skjer det noe med oss. Det kan være ubehagelig å møte seg selv i døren, men det er helt nødvendig for å vokse som menneske.

Dette er en invitasjon til å lese bredere og dypere. Ved å velge litteratur som går på tvers av landegrenser og vestlige normer, deltar vi i en større samtale om hva frihet egentlig betyr.

Hør mer om dette temaet i radioprogrammet Female Gaze, skapt av Monica Orjuela. I denne episoden med gjest Lina Alvarez Reyes diskuteres temaer som litteratur fra det globale sør.