- Jeg var 33 år da en venninne lærte meg å gråte

Escrito por Eva Alnes Holte
Publicado el

– Jeg er ikke redd, jeg er ikke 11 år lenger!!

Leandra Brunet har skrevet bok om oppveksten i Chile under militærdiktaturet. Det er blitt en rystende historie om drap og voldtekt, forsvinninger, savn og smerte. Men også om kjærlighet til sine nærmeste, samhold, stolthet og skjønnhet.

Boken åpner med poetiske beskrivelser av natur og gateliv i Chile. Vi blir kjent med ei lita jente som elsker sin familie og er vár for andres sinnsstemninger. Hun er født inn i en priviligert familie med en pappa som er sykehusdirektør. De bor i et stort hus med tjenere.

Møte med ondskapen

Faren slutter seg til sosialistene. Han ser med forferdelse på at diktatur tar over for demokrati og bestemmer seg for å kjempe mot Pinochet og hans menn.

Lille Leandra blir innprentet av sin far om at hun skal være stolt og sterk. Hun får brukt for all sin styrke i møte med ondskapen og fornedrelsen hun selv, moren og søsknene blir utsatt for.

Voldtektene

Leandra ble født våren 1961. Som hun sier selv i boken:»Jeg kom i et hastverk, og med det samme hastverket var jeg tvunget til å vokse opp». Bare 11 år gammel var barndommen hennes over. Faren var forsvunnet, tatt av militæret, moren, Leandra og søsknene bodde kummerlig og hadde knapt penger til mat. Militæret voktet familien og voldtok dem når de hadde lyst. Og det hadde de ofte.

–Jeg har hørt at de fikk dop for å være høye og klare å gjøre de forferdeligste ting mot andre.

-Bare de svake gråter

De neste årene er ufattelig grusomme. Leandra leter etter sin elskede pappa overalt, hun slipper ikke taket i ønsket om å få vite hva som har skjedd med ham.

Men Leandra gråter ikke. Faren hennes hadde sagt til henne at bare de svake gråter.

–Jeg var 33 år da en venninne lærte meg å gråte, sier hun. Øynene blir blanke mange ganger un-der intervjuet, Leandra skjuler ingenting lenger: – Jeg føler meg så trygg her i Norge, sier hun. – Jeg er ikke redd for noen, ikke for de tidligere militære heller selv om de har truet meg mange ganger. De liker ikke at jeg skriver om alt det som skjedde. Da svarer jeg : – Jeg er ikke 11 år, jeg er ikke redd noen lenger!

Den første versjonen av selvbiografien ble sensurert da den kom ut i Chile i 1990, ett år etter diktaturets fall.

Godt liv i Norge

Leandra tørker tårene og så kommer smilet frem igjen. Hun ler mye mens vi sitter og snakker over en kopp kaffe. Livet er godt for Leandra nå. Hun er gift og har fem barn. Siden hun 15 år gammel kom til Norge, har hun tatt flere utdannelser.Hun er akvakulturingeniør og jobber i dag som lektor med tilleggsutdannelse. Leandras kunstneriske side har fått utløp i flere bøker og i arbeidet som klesdesigner.

– Gir bort bokinntektene

Selvbiografien vi snakker om i dag skal hete Ekorn - Historiens røde tråd i den den norske overset-telsen. På spansk er tittelen «Ardilla – Los hilos rojos de mi memoria" og opplaget er på 150 000 eksemplarer. Leandra gir alle bokinntektene sine til et utdanningsfond i sin fars navn for kvinner i Latin-Amerika. Hun vil ikke beholde pengene for boken selv. .–Jeg kan ikke leve av smerte. Jeg er fornøyd med min familie og det jeg har av materielle goder, ferdig snakka!

Det var hennes elskede pappa som lærte henne leseglede. –Han sa bestandig; lærer du noen å lese og skrive, da har du gitt dem et yrke, forteller Leandra. Familiens hushjelp ble sendt på etter-middagsskole av faren.

Smuglet ut av Chile

I 1977, da Leandra var 15 år gammel, ble hun og søsknene smuglet inn i den norske ambassaden. Mens de venter på at flyet skal lette og ta dem med til Norge, kommer moren inn. De har ikke sett henne på lenge. – Jeg kjente henne nesten ikke igjen, sier Leandra stille. –Først da hun smilte, så jeg at det var mamma. Jeg skjønte at hun også hadde hatt det grusomt.

Leandra fikk det godt i Norge, men hun hadde ingen å snakke med om hendelsene i Chile. Moren sa de måtte legge alt det vonde bak seg og prøve å glemme. –Men det kommer til et punkt at du ikke orker å bære det alene lenger. Jeg drømmer om det om natten. Minnene kommer hele tiden tilbake, sier Leandra. Hun har erfart at det hjelper å snakke om det. Man kan ikke holde alt inni seg.

Fant faren

I 1990 for Leandra til Chile for å lete etter sin far. Hun dro til massegraven der han skulle være dumpet. Hun gravde i to dager og fant pappaen sin. Så saksøkte hun den chilenske staten. Ret-tssaken varte i en uke.

–Forbryterne ble først dømt til ti år, så anket de og fikk redusert straffen helt ned til tre år. De anket igjen og de ble frikjent, forteller Leandra. Hun blir stille. Det er på tide å snakke om noe hyggelig.

Film-prosjekt

Leandras selvbiografi skal bli film! Leandra kan ikke si så mye om den ennå, men bekrefter at det jobbes med et filmmanus. Filmen er et samarbeidsprosjekt mellom et norsk produksjonsselskap og et spansk. De første scenene vil bli spilt inn i Tromsø.

Leandra setter som betingelse at forbryternes virkelige navn skal brukes i filmen. Produsentene lurer på om hun vet hva hun kan stelle i stand?

Da svarer Leandra: –Jeg er ikke redd, jeg er ikke 11 år lenger!

Hennes inntekter fra filmen skal gå til hennes hjertebarn - Utdanningsfondet for kvinner i Latin-Amerika.

Viktig bok

Boken om Leandra er interessant, lærerik og grusom. Som leser på et helt annet kontinent får vi innblikk i en annen verden og kultur. Historien om makt og avmakt, om bødler og ofre viser oss hvor hatefult et folk kan bli mot dem som blir utpekt som samfunnsfiender. Når man har «retten» på sin side, blir alt lov, selv de grusomste overgrep. Man kan trekke mange paralleller til dagens strømninger, også i Norge. Leandra Brunet har skrevet en viktig bok.

Hennes far ville ha vært meget stolt av henne.

Leandra Brunet:

Ardilla

– Los hilos rojos de mi memoria

Narrativa

Novela Testimonial

Forlag: De Bolsillo

UK betting sites, view full information www.gbetting.co.uk bookamkers