Radikal form for empati

Kjernen i Tuula Sharma Vassviks kunstnerskap er hennes samiske identitet, som hun uttrykker gjennom joik. Historisk sett har joiken vært under hardt press fra kolonialismen, og denne praksisen er uløselig knyttet til de personlige kampene hun har opplevd.

Som en følsom person har Vassvik personlig slitt med de historiske ettervirkningene. "I min oppvekst så var jeg veldig preget av de utfordringene som kom med å være en minoritet. Jeg personlig har slitt med så mange etterdønninger av rasisme, kolonialisme og homofobi i min egen kropp. Det har vært veldig, veldig sterkt i meg, hele livet. Og så er det frustrerende når man ikke får det til."

Joik er den tradisjonelle samiske metoden for å synge, som Vassvik har fått i gave fra sin far, som gjenopptok joiken i deres kystsamiske område Gamvik. Hun beskriver joik som "en radikal form for empati." Når man joiker, enten det er en person, et fjell, en elv eller en stein, må man lytte dypt, observere, og fange en melodi som tilhører subjektet, ikke joikeren. Denne praksisen er tett knyttet til spiritualitet.

Historisk sett ble joiken veldig demonisert av misjonærene, og folk som utøvde samisk spirituell praksis ble brent knyttet til hekseprosessene. Samtidig ble samiske trommer, som var en viktig del av kulturen og spiritualiteten, stjålet og endte opp på museer eller som gaver til kongefamilier, forteller artisten.

Som et resultat av rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen fra 2023, er det bekreftet at den målrettede fornorskningspolitikken, som pågikk fra midten av 1800-tallet og frem til 1960-tallet – var en form for statlig kolonialisme. Politikken hadde som mål å assimilere samene og kvenene. Samisk språk ble forbudt i skolen og på internatene, og det ble aktivt motarbeidet i samfunnet. Dette var en del av statens forsøk på å bygge en ensartet nasjonal identitet, som resulterte i et massivt tap av både språk og kultur for mange samer.

Vassvik er overbevist om at hennes musikk er en form for motstand. Hun understreker at uten musikk og uten joik så vet hun ikke “hvor vi hadde vært som samfunn." Joiken og musikken gir samfunnet "mye styrke og kampkraft".

Vassviks musikalske reise har dype røtter i familien, da hun alltid har vært opptatt av musikk og vokste opp i en musikkinteressert familie. Hennes egen musikkproduksjon og publisering var en fortsettelse av denne prosessen, og hennes far har vært den største inspirasjonskilden.

I musikken sin, som spenner fra elektroniske lyder til tradisjonell joik, bruker hun kunsten som et verktøy for å formidle komplekse identiteter og historier. Musikken har også blitt et fristed for personlig uttrykk. Hun har skrevet sanger om ønsket om å kunne leve fritt og være seg selv.

Ettervirkningene av kolonialismen skaper fortsatt gnisninger i det samiske samfunnet. Vassvik fremhever spesielt utfordringene knyttet til språk og bruken av gákti (kofte), de tradisjonelle samiske klærne. Mange etterkommere som vender tilbake til sin samiske arv opplever spenninger knyttet til spørsmål om autentisitet, spesielt når de møter dem som har bevart kunnskapen i mange generasjoner. Vassvik understreker at for å motvirke den strukturelle kolonialismen og gjenopprette tradisjoner som språk, joik, og kofte-tradisjonen, må det gis støtte til å gjenopprette det og bevare det fra myndighetene.

Tuula Sharma er inspirert av den "store bevegelsen" hun ser blant unge som ikke lenger setter seg i en sjangerboble, som rap, funk eller blues, men som sier: "nei, jeg kan gjøre alt".

For tiden jobber Vassvik med et album som også fungerer som hennes PhD-prosjekt. Prosjektet fokuserer på kystsamisk kultur og bærekraft fra et kystsamisk perspektiv, sentrert rundt forbindelsen mennesker har til naturen og til hverandre.