«Aldri igjen» skulle faktisk bety noe
Det er bare litt over 30 år siden et europeisk land gjennomgikk etnisk rensing, konsentrasjonsleirer og folkemord. For scenekunstner Azra Halilovic er dette ikke en fjern historie, men en levd erfaring som mange ser ut til å ha glemt i møte med dagens overskrifter fra Ukraina. I et intervju med Radio Latin-Amerika deler hun en kraftig påminnelse om hvor kort veien kan være fra et fredelig samfunn til brutal nasjonalisme, i en verden som virker stadig mer usikker og urovekkende.
Halilovic har brukt teateret til å utforske sin egen og Bosnias historie, en prosess som har vært en søken, et minne og et håp. Tidligere delte hun disse erfaringene i troen på at «aldri igjen» faktiskskulle bety noe, men i samtalen innrømmer hun nå en økende tretthet. Med krig i Europa og lidelser i Gaza føler hun at advarslene fra 90-tallet ikke har hatt den effekten hun ønsket. Det oppleves tungt å se at nasjonalistiske krigsforbrytere igjen hylles som helter av nye generasjoner, samtidig som verden preges av økende frykt, usikkerhet og urett.
Europas åpne sår
Ifølge FN krevde krigen etter Jugoslavias oppløsning over 100 000 menneskeliv mellom 1992 og 1995, hovedsakelig bosniske muslimer. Massakren i Srebrenica står som et av krigens mørkeste kapitler. I juli 1995 invaderte den bosnisk-serbiske hæren «den sikre sonen» Srebrenica og drepte tusenvis av menn og gutter, mens omtrent 25 000 kvinner, barn og eldre ble fordrevet med makt. Dette var den største massakren i Europa siden Holocaust, og både Deninternasjonale domstolen (ICJ) og Krigsforbryterdomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY) har fastslått at handlingene i Srebrenica var et folkemord.
Gjennom sitt kunstneriske virke, blant annet i forestillingen «Hus og Husat» basert på egne dagbøker, har hun forsøkt å vise mennesket bak statistikken. Hun skildrer hvordan barn og ungdom fortsatt er opptatt av hverdagslige ting selv under krigens brutalitet. “Da jeg leste de dagbokhistoriene, så kan publikum høre hvordan det er å være barn og ungdom i krig, og hvor opptatt av helt vanlige og normale ting en ungdom og et barn er, også i krig.” Selv om arbeidet med slikt materiale er krevende, beskriver hun den kunstneriske prosessen som en form for energisk transaksjon som gir mening og mulighet for bearbeidelse.
Kultur som nødvendighet, ikke luksus
I denne urolige tiden er Halilovic tydelig på at kunstens rolle er viktigere enn noensinne. For Halilovic ser på kunstarenaer som essensielle steder for fellesskap, hvile og «healing» når verden føles kaotisk. Hun peker på at kutt i kulturstøtte og en nesten ikke-eksisterende kulturjournalistikk er en skremmende utvikling som svekker samfunnets evne til å samles og reflektere.
Plikten til å kritisere makten
Halilovic er også opptatt av «maktkritikk». Hun mener det er avgjørende for demokratiet at vi tør å kritisere strukturer. Dette gjelder også for minoriteter. Selv om mange kan føle at de bør være takknemlige og stille, mener Halilovic at det er en plikt å forstå og utfordre systemet. Å være en «urokråke» som påpeker feil er, ifølge henne, et nødvendig bidrag for å sikre at demokratiet fungerer for alle.
Azra Halilovic fortsetter sitt arbeid, nå senest i et laboratorium-prosjekt med «Panter Tanter», og minner oss om at både kunsten og samfunnsdebatten krever vår våkne oppmerksomhet. For hvis vi glemmer historien, glemmer vi med den urettferdighet, lidelse og sårhet. Da risikerer vi at den gjentar seg, og her spiller kulturen en helt sentral rolle.
Lytt til Azra Halilovics intervju i radioprogrammet og podkasten Female Gaze. Programmet ledes av Monica Orjuela.
