“Etter transisjonen forsto jeg hvorfor vi trenger kvinners rettigheter”

Frida Marida reflekterer over utfordringene ved å transisjonere senere i livet, inkludert tapet av mannlige privilegier og det smertefulle bruddet med familien i Libanon. Til tross for at hun møter systematisk diskriminering og transfobi, ser hun på sin tilstedeværelse som en politisk erklæring og en form for selvoppholdelsesdrift.

Sentralt i Fridas Maridas livsverk står prosjektet "Fri Da Shows", en forestilling på Oslo Nye Teater der hun bruker humor for å belyse alvorlige temaer som sensur, identitet og rasisme. Forestillingen tar opp nye og utfordrende temaer hver måned, fra å frigjøre kroppen til å oppfordre det lukkede norske samfunnet til å dele dype hemmeligheter. Som et kunstnerisk uttrykk bruker hun sin egen kropp og sine brystvorter som et musikkinstrument på scenen. Selv om mange anser henne for å være en aktivist, insisterer Marida på at hun rett og slett bare er seg selv.

Hun forklarer at humor fungerer som en mestringsmekanisme, en måte å håndtere motgang på en ekte måte for å kunne løse den. “Jeg er ikke en aktivist og jeg er ikke morsom. Jeg er bare meg. Som en dragartist eller transkvinne-artist fra Midtøsten (...) er min tilstedeværelse i seg selv kunst, og det er politisk," forklarer hun i intervjuet.

Frida sto frem som kvinne i en alder av 38 år, etter å ha slitt med depresjon og fortrengt sin sanne identitet helt siden et tidlig barndomstraume. Ved å transisjonere i voksen alder, understreker hun at hun bevisst ga avkall på de samfunnsprivilegiene hun hadde som mann, noe som har gitt henne en dypere og mer personlig forståelse for hvorfor kvinner er mer sårbare og ofte trenger beskyttelse i samfunnet, sier hun.

I debatten om feminisme og kvinners rettigheter har Frida en tydelig holdning om solidaritet på tvers av erfaringer. Hun stiller seg kritisk til feminister som ekskluderer transkvinner, og argumenterer for at man ikke kan kjempe mot marginalisering uten å ha medfølelse for andre utsatte grupper. "Cis-kvinner trenger transkvinner til å kjempe med dem," uttaler hun, og legger til at hun forstår kvinners posisjon ekstra godt fordi hun tidligere levde med privilegiet av å være mann.

Hverdagen i Oslo er imidlertid ikke uten store, kontinuerlige utfordringer. Marida forteller åpenhjertig om daglig feilkjønning, tap av kunder i bedriften sin, og ubehagelige opplevelser av å bli fetisjert eller behandlet som eksotisk underholdning på byen av både kvinner og menn. Hun påpeker at transpersoner ofte forblir blant de aller minst privilegerte i samfunnet, enten det måles økonomisk, sosialt eller følelsesmessig.

Den personlige kostnaden ved å leve autentisk har også vært enorm når det gjelder hennes egen familie og bakgrunn i Libanon. Søsknene brøt all kontakt kort tid etter at de oppdaget at hun var transkvinne. Denne knusende avvisningen fratok henne muligheten til å gjennomføre en normal sorgprosess sammen med familien, da hun mistet faren, og hun forklarer at det er spesielt tungt å bære.

Til tross for all motstand, diskriminering og tap, drives Frida Marida fremover av en dyp kjærlighet til seg selv og sitt arbeid som sanger og låtskriver. Hun minnes hjemlandet Libanon med varme. Om sitt modige og utfordrende livsvalg konkluderer hun resolutt: "Jeg tror det å velge frihetens smerte er mye lettere enn å velge smerten ved å ikke være meg selv."