Kunstnerisk solidaritet med urfolks kamp for å bevare deres hellige natur

Den chilenske kunstmaleren Robinson Avello Ayala var i Norge for første uken i juli og malte to murvegger i Oslo, en på Gartnerløkka og en på Blitz-huset. Veggmaleriene ble laget for å markere 50-årsminnet siden general Augusto Pinochet gjennomførte et blodig militærkupp mot den demokratisk valgte sosialistiske presidenten Salvador Allende i Chile.

Mellom 4. september og 1. oktober vil chilenere i Norge, solidaritetsgrupper for Chile i Norge og fagforeninger markere statskuppet med kultursamlinger, konferanser og debatter.

Jeg møter kunstneren denne juliettermiddagen på Gartnerløkka der han står og maler sammen med Hernán Rojas, Ayalas gode venn i Norge og en chilener som selv måtte flykte fra militærdiktaturen på 70-tallet. På veggen til sameie til Patous gate, er Ayala, med hjelp av Rojas godt i gang med å male et veggmaleri. Hovedmotivet er mapucheurfolks og deres åndelighet, relasjonen til Patagonia-området, sør i Latin-Amerika, og deres kamp mot det norske statsselskapet Statkrat som står for utbyggingen av vannkraft i Pilmaiquén elven.

Å male om mapuchenes kamp i sørlige Chile på en vegg i Oslo har for kunstneren en enorm betydning. Dette synliggjør kampen mapucheurfolk står i, samtidig som den viser deres forhold til deres område som ikke er ulik den til andre urfolksgrupper i verden. Ayala understreker at urfolk over hele verden opplever tilraning av deres land og en storskala utvinning av naturen de er avhengig av slik som resten av verden er avhengig av og derfor burde deres kamp angår oss alle.

Ayala presenterer seg som en fra 80-generasjon, den radikale generasjonen som sto i mot militærmakten. Siden slutten av Pinochet-diktaturet har han utført et stort antall kunstneriske intervensjoner i offentlige rom i Chile, Argentina og Bolivia. Veggmaleriene er ikke bare politiske, men folkelige, sier ham. Gateveggene har gitt ham muligheten til å formidle motstand og sosial kamp, samtidig som de er et pedagogisk verktøy som viser måter å skape felleskap og likhet.

«Jeg åpner et rom og så et barn som kan male, en gammel mann kan male, en person som aldri har malt i kan male, en person som har malt hele livet kan male, det spiller ingen rolle for meg om de kan eller ikke. Jeg inviterer. Jeg lar rommet stå åpent, hvis noen vil male, maler hun. Det er noe dialogisk i veggmaleri. Noen kommer å spille musikk og danser mens vi maler. Hvis noen vil synge, synger de. Hvis noen vil forteller, forteller de.

Det er en del av maleaktiviteten. Veggmaleriet er kollektivt, et integrerende arbeid. Hvis et barn kommer hit, tar han en pensel, jeg sier til ham, vil du male? Gutten gjør bare litt så går han. Men om to eller tre dager går han forbi og ser den lille flekken han skapte. Han gjorde det, det er en del av ham. Så, dette er også en måte å formidle kunst eller kunstneriske uttrykk».

Gatekunst har ulike roller i ulike kontekster. Ayala forteller at veggmaleriene hans som er malt på tradisjonelt vis, med akryl og pensel og ikke spraymaling, skaper bevissthet gjennom å ta kunst dit de som ikke har tilgang til kunstgallerier eller museer, befinner seg. I tillegg til å gi en estetisk opplevelse, informerer de om historiske hendelser eller begivenheter, eller stimulerer forestillingsevne. Veggmaleriet i Gartnerløkka er pakket med symboler forteller Ayala. Han peker på en man på en hest.

Det er Lautaro, en mapuche som ledet opprøret mot de spanske erobrerne i det sørlige-sentrale Chile i 1550-tallet, så ansiktet til en Machi, en kvinnelig åndelig leder, hesten, og så de copihue og araucaria trærne, en puma, en kondor og en vulkan, som er sentrale elementer i mapuches verden i materiell og symbolsk betydning. Vulkanens hode er en kvinne som feller en tåre som etterhvert blir til en elv og elven går lengre og lengre vekk og tørker opp på grunn av den kapitalistiske utvinningen i urfolksland. Motivet avslutter på venstreside med en cultrún, den seremonielle mapuche trommen som på mange måter ligner på den samiske runebommen.

Med mye farger og mye latter mens han maler, inviterer Ayala de som besøker eller passerer Gartnerløkka til å ignorere avstanden til en tilstand som kan vike fjernt. Han vil at tilskuere skal se forbindelser i en global verden med stadige akutte utfordringer som krever alles solidaritet og engasjement.