«Klart du kan føde med de store, latinske hoftene der!»

Mange av oss kommer fra land der vi som kvinner blir diskriminert i hverdagen, der helsepersonell sier sin mening om våre kropper, vår familieplanlegging, eller måten vi har blitt mor på. Men det betyr ikke at vi må tolerere og normalisere denne subtile «hverdagsrasismen» her i Norge. Videre er jeg overrasket over hvor lite oppmerksomhet denne situasjonen blir viet i debatter, selv innenfor den norske feministbevegelsen.

Mange eksempler

Jeg følte meg lenge privilegert som latinamerikansk da jeg aldri hadde opplevd «subtil» rasisme. Inntil jeg i fjor benyttet meg av det lokale covid-vaksinetilbudet. Med genuin nysgjerrighet spurte jeg en kvinnelig ansatt: «Hva gjør dere på dette stedet?» Nysgjerrigheten min ble møtt med en avvisning. Hun svarte: «Nav er ikke her.» Jeg visste ikke engang hva jeg skulle si. Jeg oppdaget snart at venner og kolleger hadde opplevd lignende.

En colombiansk venn fortalte meg at sykepleieren på legevakta sa til henne at "alle dere latinamerikanske kvinner kommer hit for å klage over veldig små smerter. Dere tåler ikke å ha vond".

En annen forteller at barnelegen hennes kommenterte at "sønnen din er mørkere enn deg. Jeg har venner fra Colombia, og de er svarte. Hvorfor er ikke du det?» Jordmoren hennes stilte spørsmål ved at hun samsov altfor lenge med barnet sitt, som for øvrig var under ett år gammel, om dette normalt «i landet hennes», og om hun ikke ønsket å ha intimitet med partneren sin.

Senere opplevde en venninne å bli utsatt for obstretisk vold. Hun var redd i forkant av sin andre fødsel - hun måtte ta keisersnitt den første gangen. Men jordmoren svarte at «bare ta det med ro. Klart du kan føde med de store latinske hoftene der». Under fødselen måtte hun føde vaginalt, anestesien fungerte ikke, hun fikk brudd i bekkene, vagina revnet 7 centimeter, og hun fikk indre blødninger. På fødeavdelingen, med posttraumatisk stress, fikk hun beskjed fra personalet om at grunnen til at hun følte seg dårlig, var fordi hadde lavt norsknivå.

Hvorfor må minoritetskvinner gå til et helsesystem der de ender opp med å stille spørsmål ved hudfargen vår? Eller oppleve aksenten vår blir en indikator på at vi trenger sosialhjelp? Eller blir utsatt for fødselsvold fordi helsepersonell mener at latinamerikanske kvinner ikke tåler smerte? Alle disse «subtile» diskrimineringene og rasismene skader oss, og mange opplever dem daglig.

Som flere forskere nylig skriver i et innlegg i Sykepleien, så oppleves rasisme subtilt gjennom «stereotypier og fordommer om minoritetsgrupper, noe som deretter former måten helsepersonell oppfatter og behandler dem på».

Vi feminister må snakke om abort, om lik lønn for likt arbeid, og om prostitusjon. Men vi må også snakke ut om innvandrerkvinner, så vi ikke lenger hver dag må leve med rasisme i stillhet.

Denne kronikken ble publisert i Aftenposten, i en kortere versjon.