La oss markere Pride i Barnehagen

Jeg er mor til to små på 1 og 4 år, gift, heteroseksuell og fra Oslo øst. Og jeg ønsker at barna mine skal feire og respektere mangfoldet ved å heise Pride-flagget. Jeg ønsker at de skal innse fra en ung alder at forskjellighet er en del av normaliteten. Vi lever i et samfunn der mennesker kommer fra ulike etnisiteter, land og praktiserer ulike religioner. Vi omfavner også ulike politiske prinsipper og forstår verden på forskjellige måter.

Jeg kommer fra et land og et kontinent der mange skeiver lever i frykt. Til tross for grunnlovsfestet rett til å «elske den man vil» og «være den man er» så ser samfunnet ikke alltid slik på det. Mange opplever stigmatisering, diskriminering og i verste fall døden for å være seg selv. Det ville være fantastisk hvis skeive folk i Colombia kunne oppleve respekt fra samfunnet, ikke bare gjennom loven, men gjennom aksept og inkludering.

Derfor syns jeg det er synd når mødre som Eden Abraham Paalgard avviser den pedagogiske verdien av å markere Pride i barnehagen. Det å argumentere for at barn i barnehagen ikke bør berøres av politikk, og at det å feire mangfold er en ideologisk rekrutteringskampanje, er å misforstå. Tvert imot, det handler ikke om å politisere barn, men om å normalisere forskjeller.

Jeg vil at hvis en av barna mine i fremtiden ønsker å elske hvem de vil og være den de vil være, vil deres jevnaldrende ikke stigmatisere eller ekskludere dem. Ingen skal rope hatefulle ytringer på gaten eller nekte dem retten til å være seg selv.

Men, er det å markere Pride politisk? Ja, på samme måte som at det er politisk å markere at det er en fundamental rett for både barn og foreldre å utøve sin valgte religion, på samme måte som det er viktig at barn ikke skal diskrimineres basert på sin kulturelle bakgrunn, på samme måte som det er avgjørende at våre barn har retten til å være hvem de vil å være. Arbeid for rettigheter og mot diskriminering er alltid politisk.

Målet med å feire Pride er å lære barna våre at det er helt naturlig å «elske den du elsker og være den du vil være.» Selv om noen kanskje argumenterer for at småbarn i barnehagen knapt kan snakke, betyr det ikke at de ikke er mottakelige for læring. I barnehagen har min sønn lært å verdsette naturen, å uttrykke seg gjennom kunst, og at det er uakseptabelt å slå. Barnehagen er ikke bare et passivt oppholdssted for barna våre mens vi jobber – det er et pedagogisk miljø.

Jeg ønsker at mine barn, akkurat som de lærer å elske å gå på i skogen, også skal lære at mangfold er vakkert, det er ikke noe å frykte, og at kjærlighet kommer i mange former.

Jeg vil at alle barna skal vite at selv om noen farger er mer vanlige enn andre, kan man, hvis man ser gjennom et prisme, oppdage andre vakre farger som sammen danner en regnbue. Disse fargene representerer ikke bare «hvem jeg vil elske» og «hvem jeg vil være,» men også hva jeg tror på, hvor jeg kommer fra og hvem jeg er. Dette er den vakreste metaforen for demokrati.

For meg er ikke Pride bare en politisk bevegelse; det strekker seg langt utover det. Det er muligheten til å lære barna mine å leve uten frykt for å være annerledes, å lære dem at det er helt greit å være den de ønsker å være. Jeg ønsker at de alltid skal vite at de har en mor som ikke vil forlate dem eller ekskludere dem for å være seg selv, men som også vil sikre at samfunnet de lever i gir dem den friheten. Jeg alene kan ikke garantere det; det krever at alle rundt oss også er med på det.